Den nye formen for omsorg

I løpet av noen korte uker har vi blitt tvunget til å lære oss å vise omsorg på en helt ny måte.

Av Hans Johan Tofteng, administrerende direktør i Easymeeting


Selvsagt blir vi fattige som samfunn og som nasjon, når vi ikke lenger har mulighet til å yte hverandre omsorg ved å gi en god klem. Vi kan likevel ikke rømme fra realitetene. Fysisk kontakt er rett og slett blitt farlig, smittefarlig, og akkurat nå er det her vi står:

Korona-pandemien griper inn i hele vår hverdag. Vi som ikke er mer enn indirekte rammet tenker naturligvis i første rekke på de hverdagslige konsekvensene, enten vi blir satt i karantene, blir tvunget til å jobbe fra hjemmekontor eller opplever at vår egen bevegelsesfrihet er blitt sterkt redusert. Men når vi løfter blikket, vil vi se noen endringer som er enda mer omfattende. Vi blir oppmerksomme på ting ved vår egen kommunikasjon som vi tidligere ikke var så bevisste på. Noen former for kroppskontakt har nemlig en større betydning enn nærheten og berøringen i seg selv.

«Vi blir oppmerksomme på ting ved vår egen kommunikasjon som vi tidligere ikke var så bevisste på»

Hans Johan Tofteng

Håndtrykket illustrerer forpliktelse mer enn noe annet.

Å stryke noen over kinnet, signaliserer omsorg.

Og ingenting signaliserer kjærlighet sterkere enn den varme klemmen, selv om de fleste sikkert vil hevde at for eksempel kysset er en mer intim form for kroppskontakt.

I dag er vi som følge av trusselen om smitte avskåret fra all direkte kontakt, men dette skal selvsagt likevel ikke ta fra oss evnen til å vise – eller motta – omsorg.


Sannsynligvis viser vi mer omtanke for hverandre i dag enn hva vi gjorde før koronaviruset «traff» oss. Når vi ikke kan treffes til fysiske møter, blir det enda viktigere å ringe hverandre. Når vi ikke kan vise omsorg i form av handlinger, må vi i det minste kunne gjøre det i ord. Vi ringer mer. Ordene «glad i deg, bestemor» betyr enda mer i dag enn for noen måneder seiden, den gangen bestemor først og fremst forventet å få besøk – selv om hun kanskje ikke sa det direkte.

«Når vi ikke kan vise omsorg i form av handlinger, må vi i det minste kunne gjøre det i ord»

Hans Johan Tofteng

Vi bruker videosamtaler mer. Facetime, Skype, Easymeeting og alle de alternativene som finnes. Omfanget av videosamtaler har økt så mye at strømmetjenesten Netflix har besluttet å redusere billedkvaliteten på sine filmer og serier i en periode, for å redusere belastningen på nettet. At behovet for videosamtaler øker, er slett ikke unaturlig: Hvis vi skal erstatte fysiske møter med noe annet, er telefonen for mange blitt et dårlig alternativ. Det aller meste av kommunikasjonen vår er non-verbal, og handler om kroppsspråk, blikkontakt og virkemidler den tradisjonelle telefonen ikke er i stand til å formidle.


Vi befinner oss i en tid der vi må definere en ny form for omsorg i bred forstand, og dette vil særlig omfatte den omsorgen vi som storsamfunn yter til dem av oss som mottar hjemmebaserte helsetjenester. Nettbrett og videoløsninger vil bli et naturlig verktøy i denne samfunnskritiske tjenesten – korona eller ikke – og kontakt mellom hjem og spesialisthelsetjenester vil i mange tilfeller foregå på denne måten.

«Vi står i fare for at hele debatten polariseres på et urimelig vis, fordi vi har gjort oss vant til å omtale «pleie og omsorg» som ett begrep, og ikke to ulike oppgaver som er like viktige.»

Hans Johan Tofteng

Det vil neppe mangle på kritikere til utviklingen, enten vi frykter ei fremtid der omsorgsoppgavene profesjonaliseres fullstendig, og større deler av omsorgen overtas av hjerteløse roboter og kalde, tekniske installasjoner. Eller motsatt: At omsorgen privatiseres fullstendig, og at nærmest alt ansvar for å yte pleie til våre eldste havner i fanget på familie og pårørende, slik virkeligheten var i de gamle naturalhusholdningene. Vi står i fare for at hele debatten polariseres på et urimelig vis, fordi vi har gjort oss vant til å omtale «pleie og omsorg» som ett begrep, og ikke to ulike oppgaver som er like viktige. Løsninger for videokommunikasjon kan hjelpe oss til å rydde opp i dette.

Pleie skal kunne utføres av profesjonelle helsearbeidere, og selvsagt skal de utføre dette på en omsorgsfull måte.

Omsorg bør kunne utføres av familie, slekt og venner – som preges av kjærlighet og av evne til å bry seg.


Et nettbrett og et kamera kan selvsagt aldri bli en fullgod erstatning for den direkte fysiske kontakten. Men vil fysisk tilstedeværelse i alle disse hjemmene være et realistisk alternativ, når omfanget i antall pasienter vil øke dramatisk som følge av eldrebølgen, og vi i fremtiden kan risikere flere tilfeller der smittefare begrenser mulighetene for fysisk kontakt?

«Særlig én gruppe fremstår som fullstendig glemt etter at korona-pandemien traff oss: De ensomme eldre.»

Hans Johan Tofteng

Skal vi rett og slett legge til side diskusjonen om hva som er beste alternativ i en ideell verden, og heller se hva vi kan klare å skape av best mulige løsninger, på en måte som samtidig gjør at spesialisthelsetjenesten har kapasitet til å yte hjelp til de pasientene som trenger dette aller mest?


I en situasjon der all oppmerksomhet er rettet mot en konkret krise, og der «jobb nummer 1» handler om å begrense smitte og mulig død, vil noen andre viktige utfordringer fremstå som usynlige. Særlig én gruppe fremstår som fullstendig glemt etter at korona-pandemien traff oss: De ensomme eldre.

De ensomme eldre er dobbelt sårbare nå. Som «eldre» befinner de seg i risikogruppen for smitte, noe som gjør at de bør skjermes fra kontakt med andre. Og som «ensomme» trenger de mer enn noen andre kontakt. De skal ikke skjæres over samme kam, men mange har likevel noen fellestrekk: De er ofte enker eller enkemenn, de har få eller ingen jevngamle kjente som fortsatt er i live og som bor i umiddelbar nærhet, og dersom de har familie, befinner disse seg på en helt annen kant av landet.

For de ensomme eldre er ikke direktekontakt i form av hyppige fysiske besøk noe reelt alternativ. For disse er videokommunikasjon noe som er så åpenbart at det nesten burde vært et offentlig ansvar å legge til rette for dette. Og knapt noen har større glede enn akkurat disse av å høre de enkle, men ufattelig viktige ordene:

«…glad i deg, bestemor!»